Hva er kritisk tenkning?

I 2020 fikk jeg starte på en vidunderlig reise inn i forskningens verden. Jeg fikk forske på et av tidenes kuleste begrep: Kritisk tenkning. Da jeg starta var jeg sikker på at jeg visste hva det innebar. Kritisk tenkning handler om å være kritisk, tenkte jeg. Og ja, det gjør jo for så vidt det. Men det måtte spesifiseres. Derfra tok det ikke mange dager før jeg skjønte at jeg ikke skjønte stort. Heldigvis har jeg fått tid til å fordype meg i begrepet, og i dette innlegget vil jeg kort presentere noe av essensen i begrepet kritisk tenkning, slik jeg har forstått det gjennom arbeidet med min doktorgradsavhandling.  

Begrepet kritisk tenkning

Det er knyttet ulike konnotasjoner til det å være kritisk. I hverdagsspråket er ordet kritisk ofte knytta til å være skeptisk eller tydelig uenig i noe. Opprinnelig kommer ordet kritisk fra det greske ordet krinein, som betyr ‘å skjelne’. Å skjelne innebærer at man må danne seg et helhetlig bilde av en sak, og deretter se nyansene i den. Tove Kvernbekk sier det slik: «Selv om «kritikk» ofte assosieres med påpekning av feil, mangler eller negative trekk, innebar det opprinnelig en anerkjennelse også av sterke og gode kvaliteter, og en balansert «alt tatt i betraktning»-vurdering til slutt».  

Kritisk tenkning i ulike fagområder

Kritisk tenkning som begrep har sine røtter i filosofi og psykologi, og er senere blitt et stort felt innenfor utdanningsvitenskap. De ulike fagområdene vektlegger ulike aspekter ved kritisk tenkning, men de er alle enige om at kritisk tenkning handler om å være åpen, respektfull, se en sak fra flere sider, og være tilbøyelig til å endre mening.

Kritisk tenkning i ulike teoretiske retninger

Innenfor filosofien er det mange grener man kan forstå kritisk tenkning ut ifra. De som har fått sterkest fotfeste i utdanningsvitenskapen stammer fra kritisk tenkning-bevegelsen i USA på slutten av 1900-tallet, og fra kritisk pedagogikk. Disse retningene har flere overlappende forståelser, men også noen grunnleggende motsetninger. For en dypere forklaring vil jeg henvise til artikkelen Conceptualisations of critical thinking in Environmental and sustainability education, som jeg har skrevet sammen med Jonas Andreasen Lysgaard.

Kritisk tenkning som kognitive ferdigheter

I store deler av faglitteraturen innenfor filosofi, psykologi og utdanningsvitenskap fremmes kritisk tenkning som kognitive ferdigheter. For eksempel hevder et stort panel i American Philosophical Association, med Peter Facione i spissen, at kritisk tenkning er tolkning, analyse, evaluering, å trekke slutninger, forklaring og selvregulering. Slike ferdigheter kan trenes gjennom øvelse. Forskning på kritisk tenkning i skolen skildrer ofte slike ferdigheter, fordi de er lettere å måle enn for eksempel egenskaper som å være utholdende eller flittig, som ifølge Facione (1990) også er aspekter ved å tenke kritisk.  

Kritisk tenkning som egenskaper

Facione (1990) hevder at det ikke er tilstrekkelig å ha ferdigheter i kritisk tenkning, med mindre man har egenskaper som gjør at man tar dem i bruk. Egenskapene kan deles inn i to tilnærminger: Til livet og det å leve (for eksempel tillit, selvtillit, åpenhet, fleksibilitet og villighet) og til spesifikke temaer, spørsmål og problemer (for eksempel flid, presisjon og utholdenhet).

Kritisk tenkning har en sosial dimensjon

Kritisk tenkning kan bli forstått som individuelle og kognitive egenskaper og ferdigheter, som er den dominerende forståelsen blant kritisk tenkning-bevegelsen. Det mener jeg er en snever forståelse. I min (og flere andres) forståelse, er kritisk tenkning også dialogisk, noe som innebærer at det utforskes og utvikles i relasjoner til andre. Dialog kan være å gå i dialog med tidligere tekster og situasjoner (jamfør teoriene til Mikhail Bakhtin), men også i samtaler.

Kritisk tenkning i dialog med mennesker og tekster.

Kritisk tenkning som dialog og samtale

I en kritisk tenkende samtale er ikke målet å presse gjennom egne meninger, men å møte den andre med et mål om å finne gode løsninger, slik at deltakerne i samtalen får en utvidet forståelse. I en kritisk tenkende samtale kan det derfor være en fordel å være litt «dum». Med det mener jeg at man trygt kan stille spørsmål, grave i sakens kjerne, bidra til å få fram perspektiver man ikke nødvendigvis står for, men som er viktige for å belyse helheten, ta seg tid til å løfte på mange steiner og utfordre «det korrekte». I en slik samtale trenger man derfor ikke være redd for å tape ansikt.

Jeg har prøvd dette selv noen ganger, både i klasserommet og med venner og familie. Det er vanvittig vanskelig. Å snakke om store, ofte følelsesladde temaer, der man stort sett har gjort seg opp en mening på forhånd, er utfordrende. Å legge fra seg sine egne overbevisninger og ikke fremme det man selv mener er rett, er tøft.

 Det som kommer ut av det er likevel så verdifullt at det er verdt å sette seg selv til side i en liten stund. Man gir et annet menneske anerkjennelse og oppmerksomhet. Man bygger tillit. I en slik samtale er det plass til alle tanker, perspektiver og meninger.

Å skape plass til alt betyr likevel ikke at alle meninger har lik verdi. Noen argumenter er nemlig bedre enn andre.

Kritisk tenkning som argumentasjon

 Det finnes ulike måter å skille et godt argument fra et mindre godt argument. I mitt arbeid har jeg funnet støtte i Deanna Kuhns «levels of epistemological understanding». Kuhn deler epistemologisk forståelse inn i fire hierarkiske nivåer som utvikles over tid: Realist, absolutist, multiplist og evaluativist.

Grovt forklart hevder Kuhn at individer forflytter seg fra realist, som innebærer troen på én sann virkelighet, til absolutist, der kunnskap er «sann» og bekrefter et syn på at virkeligheten er slik den er, kunnskapen er objektiv og bestemt av autoriteter. Videre beveger individet seg inn i en multiplist epistemologi der man oppdager at flere syn på virkeligheten kan være sanne, og at kunnskap er subjektivt og usikkert siden det er skapt av mennesker. I sin ytterste form kan dette nivået føre til relativisme, dersom man tenker at alle meninger har lik verdi. Ifølge Kuhn er det noen få som utvikler seg inn i det siste nivået, evaluativist, som anerkjenner at kunnskap er både objektiv og subjektiv, der alle utsagn ikke har lik verdi, fordi de må evalueres i lys av kriterier.

Om man går inn i en debatt med en absolutist epistemologi, vil man kunne avfeie andre fordi man tenker at de andre misforstår, fordi de ikke har sett den sanne virkeligheten. Går man inn i en debatt med en multiplist epistemologi, kan man slite med å finne en felles avgjørelse, siden alle har rett til sine egne meninger, og alle meninger kan være riktige og gale. Dermed vil standpunkt som er fundert i en absolutist og multiplist epistemologi hemme mulighetene for kritisk tenkning.

Å være en kritisk tenker

En kritisk tenker må kunne tenke kritisk om sin egen åpenhet, om alternativene, og om revideringa av egne oppfatninger. Kritisk tenkning innebærer å sette seg inn i ulike perspektiver, se sammenhenger, utforske kilders opprinnelse og målsetning, og å få fram stemmene til de marginaliserte gruppene i verden. Åpenhet, ydmykhet og kunnskap er også viktig. Man skal ikke bare få fram perspektiver for å få fram perspektiver. De må også evalueres. For eksempel vil noen poeng være mer riktige og relevante enn andre, og sammen må man tørre å påpeke det, slik at ikke samtalen overøses av relativisme, der alle meninger har lik verdi.

 Å få til det er ekstremt utfordrende, men samtidig avgjørende for at vi alle skal kunne ta velbegrunnede beslutninger.

Vil du lære mer om hvordan du kan ta i bruk din kritiske tenkning? Sjekk ut hvordan vi kan samarbeide ved å trykke her.