Bokanmeldelse: Tredje person entall av Vigdis Hjorth
Viktigheten av litteraturformidling
Jeg oppløftes av bokstaver - selve manifestasjonen av lyder og tanker som blir synliggjort. Bokstavene gir innsikt i en komplisert, indre virkelighet og gjør den synlig, håndterbar. Bokstavene lager system i støyen, kaoset og impulsene man får gjennom en levd dag, et levd liv. Jeg liker å leke med hendelser og lage fortellinger av små observasjoner og nevroser. Derfor har jeg begynt å skrive fortellinger. Ikke noe voldsomme greier, bare litt for moro skyld. En av fortellingene sendte jeg til en venn. Da hun hadde lest den, utbasunerte hun: Du MÅ lese fortellingen om Hulda Kråkefjær. Jeg fant boka i lydbokappen, og til stemmen av Gisken Armand (som kanskje er Norges beste lydbokinnleser) fikk jeg innsikt i et spennende liv, ikke helt ulikt liv andre har levd.
Sammendrag
Vigdis Hjorths Tredje person entall (2008) handler om Hulda Kråkefjærs liv. Hulda vokser opp i en tilsynelatende normal, ressurssterk familie på Gluppen, med to eldre og to yngre søsken, en mor og en far som elsker henne høyt. Eller de elsker seg selv høyt? Eller de elsker ikke noen, men prøver å elske - for det er det man skal. Hulda opplever en kvelende kjærlighet, en betinget kjærlighet, en kjærlighet på andre og andres premisser enn sine egne. Dette utgangspunktet følger henne gjennom livet, og blir en destruktiv kraft som tidvis overmanner henne fullstendig.
Temaer
Romanen er rik og inneholder mange temaer. For meg er de mest fremtredende: Destruktive familier, kvinnefrigjøring, alkoholisme, å finne sin vei og ønsket om å bli elsket.
Kritisk tenkning i Tredje person entall
Tredje person entall er en roman som innbyr til ettertanke, og det finnes et hav av temaer som innbyr til kritisk tenkning, for eksempel denne passasjen:
"Hun er pen, det er nå hun forstår rekkevidden av dette faktum. Hun gjør seg så pen hun kan etter de mål som eksisterer. Hva som er ønsket har hun utviklet evnen til å fange opp, følsomheten for omgivelsenes krav, sine nærmestes behov har hun utviklet, hun er pene Gretels datter og har effektivt inkorporert det mannlige blikk i sin kropp. Som alle kvinner har inkorporert det mannlige blikk i sin kropp, slik samfunnet har inkorporert det, adoptert og tilpasset seg det mannlige mål for skjønnhet. Det skal styrke, hardt arbeid, men særlig stor vilje til for å motarbeide dette blikkets makt over psyken, ikke engang de lesbiske klarer det, så dypt internalisert i alle samfunnets celler at vi ser på oss selv med det når vi ser oss i speilet, gjør oss til for det også når det ikke er menn til stede, ber om nåde for det, kommer til kort overfor det og blir mismodige." (s. 135)
Det mannlige blikket blir tematisert flere steder i boka, og Hulda forsøker å ta et oppgjør med det i blant. Det bringer oss over til et annet sentralt tema: Frihet.
Når er man fri?
Er det når man bryter med alt man er vokst opp med og går sin egen vei? Er det når man bevisst velger å opprettholde de normene man er vokst opp med for å tilpasse seg et “bestemt liv”? Er det når man skriver hovedfagsoppgave i filosofi, eller diskuterer Sartre eller Kiergeaard? Er det når man er så full at man ligger rundt? Eller er det først når man er så langt ned i avgrunnen at man har glemt hvem man er? Må man bli ensom for å bli fri?
Vurdering
Da jeg hørte boka måtte jeg ta pauser underveis for å grunne over hva som hadde blitt skrevet. Jeg lærte mye av Hulda om meg selv, og på mange måter ble jeg mer bevisst hvorfor jeg har tatt valg som jeg har tatt, og hvordan skam kan legge seg over oss mennesker som et dekkende teppe som gjør at vi mister forståelsen for hva som er det egentlige viktige i verden rundt oss.
Jeg tror jeg vil tenke mye på Hulda framover. Hun har defintivt satt spor.
Det er tegn på god litteratur.
