Bokanmeldelse: Sofies gate av Espen Villseth
Viktigheten av litteraturformidling
«Marthe, jeg har skrevet en ny bok!» deisa det inn i meldingsboksen for noen måneder sida. Å, så moro, Espen, svarte jeg, og like etter hadde jeg et signert eksemplar i henda. I en boknerds verden er det lite som slår et signert eksemplar. Det er som om teksten blir helliggjort, på en måte. Derfor opplevdes det nesten ærbødig å åpne sidene i denne romanen.
For mange er det ekstra stas å lese bøker fra eget hjemsted. Sofies gate er hovedsakelig satt til Sofies gate i Oslo, men handlinga foregår like mye på Konnerud i Drammen, der jeg vokste opp, i parallellklassen til lillebroren til Espen. Til tross for at jeg syntes at Espen var hønngammal på den tida (tre år eldre), leser jeg nå skildringene av livet på Konnerud som meget velkjent.
Espen og Sofies gate er selvsagt invitert til Doktor Marthes talkshow på Drammens Teater 14. oktober der vi sammen med Kyrre Andreassen skal snakke om å være mann i Drammen.
Handling
I Sofies gate i Oslo er det et kollektiv med plass til fire. Ett av disse rommene er på sju kvadratmeter. Dit inn flytter bokas jeg-person, John. John er en mann tidlig i 20-åra som trenger å komme seg vekk. Vekk fra foreldra, fra Konnerud, fra det kjente og fra egne minner. Han prøver seg på historietimer på Blindern, jobb på Meny på Konnerud, på å få seg noen venner og på festing. Han finner seg til og med ei dame som er både kul og pen. Selv om livet er på stell utad, krakelerer det hele fra innsiden, noe som setter John i noen ugreie situasjoner, og som gjør at handlingene hans ødelegger for det han egentlig ønsker å få til.
Fra start har boka en melankolsk undertone som skaper en undring hos leseren.
Mora til Jon er kjip, men er det alt som ligger bak hans ukloke valg og underlige undertone?
Temaer
Ensomhet, engstelse, studietid og vennskap.
Kritisk tenkning i Sofies gate
Å tenke kritisk med Sofies gate åpner for gode samtaler om følelser, valg og ansvar. Et naturlig utgangspunkt er å undersøke forskjellen mellom ensomhet og alenehet: Når er John faktisk ensom, når er han alene, hvordan er man ensom sammen med andre?
Man kan også diskutere i hvor stor grad Johns handlinger kan forklares med oppvekst, relasjon til moren og tidligere erfaringer, og hvor mye som handler om egne valg her og nå.
Boken inviterer dessuten til å stille spørsmål ved fortellerstemmen: Hvor pålitelig er John som jeg-forteller? Hvilke hendelser får vi hans tolkning av, og hva kan ha skjedd «mellom linjene»? Ved å sammenligne Johns selvbilde med hvordan andre personer reagerer på ham, kan leseren øve seg på å identifisere perspektiv, bias og blinde flekker. Slik blir romanen et nyttig utgangspunkt for å utforske både empati og kritisk vurdering av menneskers handlinger og begrunnelser.
Andre perspektiver det er interessant å utforske med elever er hvor grensa mellom stjeling, snylting og oppriktighet oppstår. John er ekstremt opptatt av at lånekortet på videoen er noe som kan brukes av alle i kollektivet (…selv om det er knyttet til én person). Denne rausheten John legger opp til gjenspeiles også når kompisen til den ene i kollektivet spør om å få låne senga hans en natt John er i Drammen. John sier ja, med en dårlig magefølelse, for kompisen blir i flere dager ettersom John ikke er der. Og når John kommer tilbake har han kanskje tatt seg litt for mye til rette? Samtidig som John er opptatt av at andre ikke skal gå over hans grenser, stjeler han både pålegg og øl fra butikken han jobber på uten større kvaler. Er det ok når man er bevisst at det er feil? Eller er stjelinga et uttrykk for noe annet, mer alvorlig, som ligger bak den ytre handlingen? John selv begrunner en del valg med at han kun oppholder seg der han er i en kort periode, og at det derfor kan få mindre konsekvenser:
“…alt i livet føltes som en foreløpig løsning, og jeg ville nok få forklaringsproblemer etter de fleste valgene jeg tok” (s. 36)
“På et tidspunkt måtte jeg slutte med løgnene, stoppe ondskapen og ta tak” (s. 158)
Vurdering av Sofies gate
Sofies gate er en roman med mye potensial. Historien er interessant, og det er givende å få innblikk i sinnet til en ung mann. Enkelte passasjer er praktfulle, som da jeg-personen tør å slippe det uklare imaget han forsøker å bygge opp, og bare observere og være i øyeblikket:
“jeg oppdaget hvordan øyne forandrer seg på et sekund, fra latter som ikke trengte å bety glede, til stillhet som ikke trengte å bety tristhet. En overgang fra to som som kunne le, til to som kunne gjøre hverandre roligere” (s. 160).
Andre deler er mindre gode ved å være for opplagte og uraffinerte.
Gjennom romanen har jeg en følelse av at prosjektet og språket kanskje er litt enkelt, men så kommer en overraskende slutt som løfter det hele, og som gir det litt enkle innholdet verdi. Likevel er det noe uforløst i romanen som jeg tror kunne vært løst med en bedre redaktørjobb.
