Tale til årets konfirmanter
I mai fikk jeg holde hovedtalen på humanistisk konfirmasjon i Drammen og Lier. Da jeg fikk oppdraget funderte jeg lenge på hva jeg egentlig hadde å si til 14/15-åringer, som skal være givende, samlende og ikke belærende. Jeg måtte gå noen runder, og endte til slutt med teksten jeg deler nedenfor. Aldri før har jeg fått så varme tilbakemeldinger av folk, som jeg fikk etter de tretten seremoniene jeg var med på. Takk for at jeg fikk lov, og takk til alle som lytta. Det er noe voldsomt fint med seremonier.
Kjære konfirmanter, foreldre, søsken, venner, familie. Kjære alle sammen.
I dag er en stor dag. En høytidsdag. For dere konfirmanter, først og fremst – men også for alle oss som har fulgt dere.
I dag markerer vi at du er på vei inn i en ny fase i livet. Med mer frihet, men også mer ansvar.
Du møter en annen virkelighet enn vi som har vært her litt lengre enn deg. Verden er i endring. Det er større fare for krig, for raske værskifter, for at arter forsvinner og for mat- og vannmangel.
Vi lever også i en verden med færre redaktørstyrte medier, der et innlegg på Tiktok kan virke like riktig som en forskningsrapport fra Folkehelseinstituttet. Kanskje mer riktig. For det er lettere å tro på en som ser deg inn i øya og sverger til en bestemt løsning på et problem, fordi han har kjent resultatene på kroppen, enn en forskningsrapport med vanskelig språk og motstridende funn. Tiktok er lettere, men samtidig farligere.
For på Tiktok finner vi også tendenser til anti-feminisme, nynanizisme og idealer om at penger og berømmelse går foran medmenneskelighet, respekt og likeverd.
I en så kompleks verden må vi ta valg ved hjelp av kritisk tenkning, etikk og fornuft – akkurat det du har jobbet med på konfirmasjonskurset. Du har ikke vært på kurs for å få fasitsvar. Du har vært på kurs for å øve deg på å tenke selv.
Det er kanskje noe av det som skiller i går fra i morgen. Gjennom denne seremonien går du inn i en ny fase, der du i større grad står ansvarlig for egne handlinger og valg. Du kan ikke lenger alltid gjemme deg bak mamma, pappa, læreren – eller “alle andre gjør det”. Det betyr ikke at du plutselig må bli perfekt. Bare at du litt oftere må stoppe opp og spørre: “Er dette faktisk greit? Er dette noe jeg kan stå for?” Du må rett og slett være litt mer deg i dine valg. For eksempel kan du starte med å tenke over valget ditt om å ta en humanistisk konfirmasjon: Var det bare ditt valg? For noen: ja. Hundre prosent. Bare mitt valg. For andre: litt foreldres forventninger, litt hva vennene valgte, og kanskje litt lyst på selskap, gaver og mye god mat. Ingen av disse grunnene er feil, men det er lurt å vite hvorfor man gjør som man gjør.
For det er nemlig sånn at noe er likt for alle mennesker, uansett hvor i verden vi bor og hvor gamle vi er:
Vi ønsker å bli likt.
Vi ønsker å bli elsket.
Vi ønsker at noen trenger oss, og at vi hører til i en flokk.
Og de fleste av oss har også kjent på det motsatte: Å stå litt utenfor. Ikke helt finne plassen sin.
Da er det lett å ta på seg en rolle. Bruke energi på å finne ut hvem foreldrene vil at du skal være. Som kan være en helt annen enn hvem vennene vil at du skal være, hvem læreren vil at du skal være, eller treneren, eller de andre vennene, eller bestefar eller søsknene.
Hva forventer de av meg? Hva må jeg gjøre for at de skal elske meg høyest?
I jakten på det er det lett å miste seg selv.
Selv jobba jeg så hardt for å bli likt og å passe inn gjennom hele ungdomstida at da jeg var 24 år gikk jeg på en megasmell.
Fra å ha mange venner, gode karakterer, flere jobber, være morsom på fest – flere ganger i uka, så våkna jeg en dag uten evne til å ta vare på meg selv. Jeg gråt i tre måneder, ble redd for å gå steder alene, måtte til psykolog flere ganger i uka og ha barnevakt for å ikke klore meg selv til blods. Bare fordi jeg i altfor mange år hadde prøvd å være en jeg ikke var.
Etter flere år med hard jobbing med å finne tilbake til meg. Så skjønte jeg at jeg egentlig ikke liker å gå på fest, at det ikke er så innmari kult å ha stappfull kalender, og at to gode venner er like bra som femten. Da begynte jeg å finne folk som trivdes med det samme, og jeg fant en annen ro, en trygghet i meg selv.
Det gikk faktisk så langt at jeg begynte å like den jeg egentlig er, og da fant jeg folk som passet for meg. Som likte meg når jeg var ruglete, rufsete og full av feil og mangler. Og de, de var like ruglete som meg. Vi fant plass for hverandres ufullkommenhet.
De fleste slipper heldigvis en lang periode med psykisk sykdom, men de fleste må gjennom vonde og krevende perioder.
For vi lever alle innenfor rammer og normer som former hvem vi kan være.
Kanskje har du fått høre at: “Du kan bli hva du vil, gjøre hva du vil!” Vel… det er ikke helt sant. Og det kan være kjipt når man oppdager det. For det er sånn, at om du synes at blod er ekkelt, så blir du ingen god ambulansesjåfør. Og om du er svaksynt, så blir du ingen god pilot. I en familie der absolutt alle heier på Liverpool, er det ikke bare-bare å stille opp i Everton-drakt. Det går – men du merker fort stemninga rundt middagsbordet. I andre familier kan det være andre utfordringer. Om du har foreldre som er uttalt imot homofili kan det være ekstra hardt å innse at man er forelska i en av samme kjønn. Da må du kjempe for å være den du egentlig er. Og det krever mot.
Noen av dere vil få perioder der dere må kjempe hardt i motbakke, andre vil ha perioder der alt kjennes lett.
Sånn er det.
Men alle kan påvirke hvor mye glede det er plass til i livet – både på gode og mindre gode dager.
Forskning på lykke viser nemlig at varig lykke henger sammen med gode relasjoner til andre, takknemlighet, fysisk aktivitet, å oppleve mening i hverdagen og å være til stede i øyeblikket.
Lykke er ikke bare noe man er født med eller uten. Lykke kan trenes – nesten som en muskel. Gjennom å gi til andre, sette pris på det du har, velge meningsfulle aktiviteter og å gi din oppmerksomhet til det som skjer akkurat nå - kan du gjøre livet ditt bedre, litt etter litt. Og det kan vi se i lys av historien jeg fortalte i stad. Når vi gir rom for at andre kan være hele sitt merkelige, sammensatte, vidunderlige og grusomme jeg – så blir vi også mer rause med oss selv. Å innse at alle er både lys og skygge gjør at vi senker skuldrene og kan le mer av de rundt oss, og av oss selv.
Og kanskje du nå kjenner at: Det er ikke plass i mitt liv for at jeg kan være hele meg. Jeg må fortsette å spille den rollen jeg har tatt på meg, eller så vil ingen være sammen med meg mer.
Kanskje det stemmer - men hva om det ikke stemmer?
For bare ett års tid siden sa ei jeg kjenner til meg: «Det er gøy å være sammen med deg når du sprudler og tuller, men det er også slitsomt. Jeg liker mye bedre å være sammen med deg når du ikke spiller klovn, og bare er deg.»
Au. Men også: ah. For det ligger noe viktig i det.
Det er alltid en plass til akkurat deg når du tør å være deg. Ikke en rolle, ikke en maske, ikke en versjon du tror andre liker best. Det er ikke sikkert plassen din er i akkurat den gjengen du er i nå, eller i den familien du har vokst opp i. Men “gjengen din” finnes. Og du finner den – når du begynner å finne deg selv.
Men her kommer den litt irriterende delen: Det er DU som må finne DEG. Ingen andre kan gjøre den jobben for deg. Du må lage din egen plass. Det kan vi gjøre ved å være tydelige og si: Dette er viktig for meg. I dag trenger jeg dette og dette. For å bli trygg har jeg behov for dette. Samtidig kan vi se til lykkeforskninga, og speile den andre: Hva trenger du av meg i dag? Du betyr mye for meg – er det noe jeg kan gjøre for at livet ditt skal bli bedre akkurat nå? Eller sende en melding: I dag vil jeg bare minne deg om at jeg liker deg akkurat som du er.
Uansett hvor hardt vi prøver, og hvor mye vi får til, så vil vi også feile på dette. Alle sammen. Noen ganger så det synger. Det er ikke et tegn på at du er mislykka. Det er et tegn på at du er menneske.
I dag feirer vi ikke at vi er ferdige som mennesker, men at vi er i gang – på ordentlig. Må dere bruke hodet, hjertet og verdiene deres, til å lage dere plass i verden – og til å gi plass til andre.
Gratulerer med dagen, og gratulerer med humanistisk konfirmasjon.
