Bokanmeldelse: Hvit av Han Kang
Viktigheten av litteraturformidling
Jeg var på Gardermoen på vei til Bergen for å delta på årskonferansen til Landslaget for norskundervisning. Jeg kikka på bøker i bokhandelen – min favorittaktivitet på enhver flyplass. I sekken lå Leksjoner i gresk, nesten ferdiglest. Frykten av å plutselig ikke ha en tilgjengelig roman overmannet meg, og jeg kjøpte en ny. Sånn tilfelle. Det ble en ny Han Kang.
Sammendrag
Hvit av Han Kang er en poetisk og meditativ bok som utforsker temaer som sorg, tap og gjenfødelse gjennom fokuset på fargen hvit.
Boka består av tre hoveddeler: Jeg, Hun og Alt hvitt. Den første delen handler om storesøsteren til jeg-personen, som døde noen få timer etter fødsel. Den andre delen handler om jeg-personens stille vandring i en stor by. Hun vandrer mellom det levende og døde, som et betraktende gjenferd. Den tredje delen vender tilbake til søsteren, og er sentrert rundt selve døden. Hver del er videre inndelt i korte tekster på 1-2 sider som handler om noe som er hvitt. For eksempel snøflak, frost, lysets retning, gjenferd eller den hvite baksiden av et tynt ark. Disse objektene fungerer som utgangspunkt for refleksjoner over jeg-personens livserfaring og minner fra tiden før hun selv ble født – men som likevel er sterkt formende for livet hennes:
«Noen minner blir ikke ødelagt av tiden. Det samme med smerte. Det er ikke sant at alt blir farget og lagt i grus» (s. 61)
Hvit er en fysisk veldig tynn bok med stor skrift og raus plassering av ordene på sidene. Den har ikke så mye tekst, og kan derfor fremstå som enkel å lese. Overflatisk er den det, men inni rommer den et enormt spekter av følelser, innsikter og refleksjoner.
Hvit er en annerledes bok. Den skiller seg fra det meste jeg har lest før, og den er veldig ulik Leksjoner i gresk.
Temaer
Hvit rommer mange temaer, som liv, død, ensomhet, familiehistorie, kjærlighet, sorg, og mer konkrete temaer som barselomsorg og oppfølging etter dødsfall.
Sitatet under viser mange av disse skjøre temaene, samtidig som det viser skrivestilen i boka:
«Tiden er et skarpt øyeblikk – kanten av en gjennomsnittlig klippe som hele tiden fornyes idet vi trår utfor. Vi løfter foten, på slutten av tiden vi har levd så langt, og går et forsiktig skritt framover, uten vilje, uten å nøle tar vi et skritt med den andre foten og strekker den fram i tomme luften». (s. 9)
Kritisk tenkning i Hvit
Det er ikke alt som skal tenkes kritisk over. Noen bøker skal oppleves og føles. Han Kangs bøker faller i den kategorien, selv om de tar opp dype og eksistensielle problemer fundert i samfunnets manglende, støttende strukturer.
Likevel er det temaer som kan diskuteres (om man vil), som for eksempel barselomsorg og oppfølging etter dødsfall. For den mer psykologisk interesserte er også generasjonelle traumer et tema man kan ta tak i gjennom Hvit.
Hvit åpner også for å diskutere et stort spørsmål, som kan og bør være gjenstand for diskusjoner om samfunnet:
Hva er forskjellen på det spesifikke og det generelle – det individuelle og det kollektive?
Vurdering av Hvit
Hvit dreier seg om å gripe fatt i noe språkløst, samtidig som det er språket som brukes for å gripe fatt i det. Ro, stillhet, liv og død får i denne boka et språk. Han Kang setter lyd på stillheten, på overgangen mellom liv og død, og på de levende og døde (Levende og døde er for øvrig tittelen på en av hennes romaner). Språket inviterer leserne til å meditere over betydningen av farger, minner og hvordan vi konstruerer vår identitet gjennom dem.
På mange måter er Hvit en introspektiv reise som undersøker hvordan vi kan finne skjønnhet og mening selv i sorgens skygge.
Å lese Hvit er som å prøve å få fatt på en livsanskuelse som gjemmer seg under et teppe. Jeg får trang til å søke ly fra kulden i boka, og sammenfiltre meg med den varme kjernen som finnes bak den ytre kulden. En slik følelse har jeg aldri hatt i lesinga av ei bok før.
Han Kang er ikke redd for å berøre mørket i mennesket, og hun omfavner det med en ro og en varm omsorg, som i denne passasjen som heter «Til roen»:
«Dagen før avreisen nærmer seg, men det er ting hun ønsker å si til den mørke roen i huset, som hun ikke lenger har tillatelse til å være i. Natta, som virker uendelig, passerer og det mørkeblå lyset trenger inn gjennom vinduet uten gardiner, som er vendt mot nørdøst, når de nakne greinene til poppeltrærne, som strekker seg opp mot den marineblå himmelen, gradvis blir tydeligere, er det ting hun ønsker å si til roen denne søndagsmorgenen, der ingen ennå har forlatt bygningen.
Vær akkurat slik, litt til, vær så snill.
Det har ikke vasket meg ferdig ennå» (s. 76).
Hvit er en påminnelse om at litteraturen er så mye mer enn bare ord på en side; den er en levende, pusterende kraft som kan inspirere til endring og introspeksjon. Når vi formidler litteratur, åpner vi dører til nye verdener og nye måter å se vår egen verden på. La oss fortsette å dele disse viktige fortellingene og skape rom for samtale, refleksjon og, mest av alt, forbindelse. For i litteraturens univers finner vi ofte de svarene vi ikke visste vi søkte.
