Et kritisk blikk på opprustning av forsvaret

Verden er urolig. De som var vennene våre, er det ikke nødvendigvis lenger. Europa må ruste opp eget forsvar, sier EU-president Ursula von der Leyen, og Erna Solberg henger seg på. Det er kanskje ikke så rart, ettersom hver sjette nordmann tror det vil være krig i Norge innen fem år. Ønsket om å beskytte seg mot en ytre fiende ligger naturlig i mennesket, men er det våpen og ammunisjon som vil hjelpe oss mest?

Hva betyr det å ruste opp eget forsvar?

Å ruste opp eget forsvar innebærer, ifølge Erna Solbergs uttalelser i Finansavisen 2. mars, å øke produksjonen av våpen og ammunisjon, samt utvikle teknologi og droner. Vi må lære av krigen i Ukraina, sier hun. Hun har tatt til orde for opprustning av forsvaret før, og fortsetter å fremme denne saken.

I januar i år gikk Støre-regjeringa hardt ut om egenberedskap. Sivilbefolkninga må ha nok mat, vann og varme til å klare seg i minst ei uke. I tillegg må alle nybygg ha bomberom. Norge har for få bomberom.

Norske myndigheter har vedtatt en langtidsplan for å styrke forsvaret. Frem til 2026 skal det brukes 1624 milliarder kroner. Likevel er det allerede nå anslått at dette ikke vil være nok, står det i Nettavisen. Nok til hva, lurer jeg. Videre skrives det i avisene at selv om Norges forsvar rustes opp, så vil vi aldri klare oss alene. Vi har et for stort land med for få innbyggere. Vi er avhengige av andre – og dette har ført til en oppblussing av EU-debatten. Vestre krysser fingra for ei folkeavstemning i løpet av neste stortingsperiode, mens Høyre vil ha folkeavstemning først når de er sikre på et ja.

Ei opprustning av forsvaret innebærer derfor ikke bare mer våpen og egenberedskap, men også å ruste opp relasjoner og allianser innad i landet og på tvers av land, spesielt i Europa. Det mellommenneskelige er dermed avgjørende for å kunne stå imot en ytre trussel. For at andre skal ville hjelpe oss, må vi hjelpe andre, og kanskje gjøre andre avhengige av oss? For eksempel kan Norge være USAs øyne i nord, og EUs garantist for strøm? 

Krig i Norge – hva vil være mest kritisk?

Når norske myndigheter snakker om opprustning snakker de mest om militært materiell, ikke relasjoner. Et raskt google-søk om «opprustning av forsvaret» tar meg til forsvaret.no og deres oversikt over utstyr. Det er fly, tanks, granater, skytevåpen, båter og biler. På forsvarsmateriell.no er det også vekt på radarer, miner og uniformer. Alt en soldat trenger. Eller?

Skulle det bli krig i Norge vil vi ikke overleve på våpen og ammunisjon. Vi må, som alle mennesker før oss, overleve på mat og drikke. Derfor bekymrer landbrukspolitikken som har vært ført de siste årene meg stort.

Systematisk nedbygging av matjord

Matjorda er under press. På nettsidene til Bondelaget kan vi lese følgende:

«Jorda er utgangspunktet for all produksjon i landbruket. I Norge er matjorda en kritisk, knapp og ikke-fornybar ressurs og den må ha et sterkt vern» ...... «I 2023 hadde Norge nesten 10 millioner dekar dyrka mark. Dette utgjør bare 3,5 prosent av det norske landarealet. Til sammenligning består hele 66 prosent av Danmark av dyrka mark. Bare én prosent av landarealet vårt er av så god kvalitet at det kan dyrkes korn der»

Å ha god jord er avgjørende for å ha god mat. Dessverre har industrien og en evig voksende økonomi blitt prioritert over god matjord i store deler av landet over lang tid. Videre skriver Bondelaget:

 «I Totalberedskapskommisjonens rapport (NOU 2023:17) og Riksrevisjonens dokument 3:4 (2023-2024) understrekes det stadig økende behovet for å sikre Norges matproduksjonsnivå og selvforsyningsgrad, som en kritisk del av beredskapsarbeidet. Totalberedskapskommisjonen anbefaler «å videreføre en restriktiv jordvernpraksis for å sikre nødvendige arealer til matproduksjon, inkludert å vurdere virkemiddelbruk». I Riksrevisjonens dokument tydeliggjøres det også at matjorda i Norge ikke forvaltes på en bærekraftig måte i dag».

Totalberedskapskommisjonen anbefaler altså «å videreføre en restriktiv jordvernpraksis for å sikre nødvendige arealer til matproduksjon, inkludert å vurdere virkemiddelbruk». Dette mener jeg er en høyst problematisk formulering. For hva innebærer en videreføring? Hvilket nivå av vern legger vi oss på da? Vi vet jo at den allerede er for dårlig dersom Norge som nasjon skal ha mulighet for et snev av selvforsyning. Videre står det at norske myndigheter skal «sikre nødvendige arealer». Hva er et nødvendig areal? Og til slutt påpekes det at de to første tiltakene (..som er mer diffuse enn kommandolinjer i tåka...) kan innebære virkemiddelbruk. Hvordan skal en folkevalgt tolke dette, og dernest ta hensiktsmessige avgjørelser? 

På den andre sida, er slike diffuse formuleringer ei gavepakke til de som ønsker å bygge industriområder, boliger eller annet til fordel for matjord. Kort økonomisk vinning for de få, kan dermed gå på bekostning av mat for de mange.

Krig og korn - aks i aks

Vil tilgang til mat bli et individuelt ansvar?

I krigstid vil det alltid finnes mat i Norge. Vi har fortsatt hardtarbeidende bønder, flere dyrker mer mat selv og vi har mye vann. I alle fall om vi har strøm til å rense det.

Overfloden vi er vant til vil likevel bli begrensa. Vi må klare oss med mindre i antall og variasjon. Med mindre mat vil et presserende spørsmål bli: Hvem skal få hva?

Min første tanke er at de ressurssterke vil vinne. De som har hus med hage, gårder, mulighet til å kjøpe inn utstyr, oppbevare det, og lese seg grundig opp. De kan bygge nettverk med lokale bønder og bytte til seg varer enklere enn de som bor i blokk og kjenner færre.

Staten kan selvsagt styre matforsyninger slik de gjorde under andre kriger, men vil det noen gang kunne bli en rettferdig fordeling?

Rettferdigheten kan kanskje bli noe større – om vi tør å ruste opp norsk landbruk.

Mat til soldatene

Soldatene må ha mat for å tenke og kjempe. Sannsynligvis vil mange sendes nordover, og da trengs det flere folk i nord som driver med matproduksjon. Det holder ikke med en ok infrastruktur når det gjelder matforsyninger sørfra. I krig må maten være der folka er. Uten mat, ingen soldater, ingen forsvar. Det er helt sikkert noen som har tenkt på det. Og jeg krysser alt jeg har for at de som har tenkt, er litt mer presise enn Totalberedskapskommisjonen. Det er lurt å vite hva man skal gjøre om man plutselig står i en situasjon der store mengder mennesker må flyttes, og maten ikke kommer like lett fram.

Konsekvenser av lang fredstid

Norge har vært i fredstid lenge. Vi har vært trygge med nære allierte, gode nettverk, hatt mulighet til å bekymre oss mer for å få mer penger og individuell angst, enn for å ha store mangler på grunnleggende nødvendigheter – en slags kollektiv angst.

 Jeg kan huske det gikk noen fryktbølger gjennom befolkninga under 11. september, 22. juli, starten av koronapandemien, da Ukraina ble invadert. Blir det ny verdenskrig nå? Frykten gikk fort over, og livet vendte tilbake til normalen. I Norge fortsatte vi å opprettholde et overforbruk som gir næring til en industri som på sikt vil ta knekken på kloden vår slik vi kjenner den, og vi fortsetter å leve som om vi alltid vil ha tilgang til alt. 

For første gang på lenge kan det se ut til at tryggheten vi har hatt er i ferd med å endre seg. Vi må tenke nytt, ta nye grep. Vil vi klare det? Eller har lang fredstid gjort oss late?