Å handle kritisk om et kontroversielt tema
Begrepet kritisk tenkning løftes ofte fram når det er snakk om å forstå komplekse temaer, som inntog av generative språkmodeller, annen kunstig intelligens, politikken til Trump, menneskets møte med ideologier, politikk og miljø- og bærekraft.
Komplekse temaer er sammensatte og intrikate, og krever at man utforsker dem med ulike innfallsvinkler. Noen komplekse temaer er også kontroversielle. Kort forklart kan man si at kontroversielle temaer er temaer som ikke har ett entydig svar, og som ofte kan oppfattes som emosjonelle, sensitive og konfliktskapende, der meningsmotstanden kan være stor. En litt dypere forklaring av Jøsok og Kjøstvedt sier at kontroversielle temaer forstås på fire måter:
1. En behavioristisk forståelse innebærer at alle saker man er uenige om er kontroversielle.
2. En epistemisk forståelse innebærer at et tema kun er kontroversielt dersom kunnskap og rasjonell argumentasjon kan brukes om begge/alle de motsridende perspektivene som ligger i temaet. For at et spørsmål skal kunne omtales som kontroversielt må det derfor finnes rasjonelle og forskningsbaserte argumenter på ulik side i debatten.
3. En politisk forståelse innebærer at et kontroversielt tema er splittende i samfunnet. Forståelsen skiller seg fra de foregående kriteriene ved at verdier og ideologier ligger til grunn for motsetningene.
4. En emosjonell forståelse innebærer at et kontroversielt tema vekker sterke følelser og dermed splittelser i samfunnet.
Jeg kommer tilbake til disse definisjonene mot slutten av innlegget.
Kritisk tenkning om kontroversielle temaer
Å tenke om kontroversielle temaer er stort sett uproblematisk, ettersom tenkning fortrinnsvis foregår i individenes hoder. Men hva skjer når tankene gjøres tilgjengelig for andre gjennom språk?
I flere forståelser av kritisk tenkning er dialogen sentral. For å tenke kritisk må man gjøre det med utgangspunkt i noe, en samtale, en tekst, et tema e.l., og man må da gå i dialog med det som har vært før, og åpne for at det man sier eller skriver kan tas tak i av andre. På den måten kan forståelser utvides. Når man involverer andre i sin kritiske tenkning, går den fra å være ren kognitiv til å bli sosial, og fra ren tenkning til handling.
Debatt om heising av regnbueflagg i skoler og barnehager som kontroversielt tema
Denne våren har jeg handlet kritisk om et kontroversielt tema.
Konklusjon: Det er ikke for pingler, og jeg tror det er en stund til jeg orker å gjøre det igjen.
I april skrev jeg en kronikk i Drammens tidende om regnbueflagg-debatten, som jeg synes tok fullstendig av på en ugrei måte. Jeg høstet enormt mye skryt for dette innlegget. Folk kalte meg smart, lur og heia meg fram. Kronikken ble delt mye, men ikke på Drammens tidende sine nettsider med kommentarfelt. I alle fall ikke sånn at jeg fikk det med meg. Jeg vet derfor ikke hva andre enn de som jeg så at delte saken eller tok direkte kontakt med meg tenkte.
Etter å ha skrevet innlegget ble jeg likevel ikke ferdig med saken, for debatten fortsatte under andre saker og debattinnlegg i samme avis. Jeg ble nysgjerrig: Hvorfor reagerer folk så innmari sterkt på regnbueflagget? Hva er det som gjør at enkelte vil holde barna sine borte fra skolen dersom flagget vaier i skolegården? Jeg måtte lese mer. Det gjorde jeg, og så skrev jeg blogginnlegget Mangfold til besvær – en kritisk analyse av mangfoldsuka og regnbuedebatten i Drammen.
Selv syntes jeg det jeg hadde funnet ut var såpass interessant at jeg spurte Drammens tidende om de ville trykke blogginnlegget. Teksten var for lang som kronikk, men kanskje de ville ha en langlesing til helgeutgaven? Det ville de ikke, men de ville gjerne lage sak. Okey, sa jeg. Drevet av intens nysgjerrighet mer enn konsekvenstenkning.
Overskriften ble: Marthe (37) endret mening om flagg: -Her blir noen ekskludert fra fellesskapet.
Saken ble lagt ut med kommentarfelt på Facebook, og det nærmest eksploderte. Selv om jeg tenker at budskapet mitt: «Vi må prate mer sammen uten at det blir en polarisert debatt» ikke er spesielt kontroversielt, så ble det det. I løpet av kort tid ble jeg tatt til inntekt for å være FrP-velger, kristenkonservativ og homohater.
Det første døgnet gikk med til å svare ut kommentarfelt og angste over antatte misoppfatninger. Vil folk tro jeg er en annen? Vil folk slutte å like meg? Vil folk tro at jeg har et problem med homofile, transseksuelle e.l.? Vil folk tro at jeg er blitt kristen (...som om det er skikkelig ille...)? Tror folk at jeg elsker Simen Velle? Og i så fall: Hva har det å si for meg, framtida mi, de sosiale relasjonene jeg inngår i? Vil dette gjøre det vanskelig for meg å få fast jobb?
Det andre døgnet etter at saken var ute var selveste 17. mai. En del av meg hadde faktisk lyst til å bli hjemme – redd for å se lærerkollegaene mine i øynene. Samtidig som jeg minna meg selv om at jeg står faktisk for det jeg har sagt: Dersom heising av regnbueflagget hindrer møtende dialoger og bidrar til at noen barn blir holdt hjemme, sånn at de ikke får meg seg det som skjer på skolen i mangfoldsuka, så bør det faktisk ikke heises. Ikke nå.
17. mai viste at virkelighetens kommentarer er annerledes enn facebook-kommentarer.
Jeg møtte så mange folk som ville snakke.
Jeg snakka med kristne, muslimer, forkjempere av flagg, homofile, FrP-velgere og SV-velgere. Jeg snakka med familie, lærere og venner. Noen mente jeg var tullerusk, mens andre kunne si seg enig. Tanker om at flaggheising kanskje ikke er det lureste kom fra flere og uventa leire.
For de som tenkte at flagget ikke burde heises, handla det ikke om å vise motstand mot mangfold, fellesskap og unikheten hos mennesker – men om å roe ned en opphetet debatt som begrenser reell ytringsfrihet med intensjoner om trygge møtepunkt.
Erfaringene fra å stå i en slik debatt og viktigheten av dialogen skrev jeg en kronikk om til Drammens tidende noen dager senere. Jeg prøvde å skrive den samlende og perspektivåpnende. Den fikk noen få kommentarer, og bare noen fem liker-klikk (kontra over 250 kommentarer på den forrige).
Et utdrag av kommentarfeltet etter det siste innlegget. Det ble ikke så opphetet som den forrige, men det ligger likevel en del holdninger og perspektiver her som kan tas tak i. Gjerne i skolen.
Kontroversielle tema i skolen
I skolen skal elevene diskutere komplekse saker, noen ganger kontroversielle saker.
Hvordan gjør man det uten å ende som den offentlige pridedebatten – som vår tids skyttergraver - som to ekko som møtes? Det enkle svaret er at man gjør det ikke.
Forskning indikerer at lærere kvier seg for å diskutere kontroversielle temaer i frykt for å tråkke på elevenes forforståelser og egenverd, og for å bli misforstått. Å velge å ikke ta kontroversielle temaer inn i skolen gjør undervisninga tryggere og mer behagelig for alle involverte. Det kan også gjøre undervisninga kjedelig, irrelevant og bekvem.
Når man velger det bekvemme over det ubehagelige, så velger man samtidig bort innsikt, kompleksitet, medfølelse og endringslyst.
Analyser av den nyeste ICCS-undersøkelsen peker også mot at elever snakker mindre i klasserommene nå enn før, og at de sjeldnere åpner for å snakke om vanskelige saker i klasserommene. Akkurat hvorfor vet vi ikke sikkert, men ifølge Monroe og kollegaer kan være snakk om sosial kontroll ettersom livet fortsetter utenfor klasserommet.
I lys av mine egne erfaringer skjønner jeg elevene godt. Det kan være veldig utfordrende å gå inn i samtaler som fremmer spesifikke syn, der sosial identitet og tilhørighet står på spill.
Samtidig viser Jøsok og Kjøstvedt at å bruke kontroversielle temaer i klasserommet er viktig for å jobbe mot danningsidealet i Læreplanen, altså at elever får tro på at de kan bidra til et demokratisk samfunn. Jøsok og Kjøstvedt hevder videre at arbeid med kontroversielle temaer er den enkeltfaktoren som bidrar til å utjevne elevenes politiske mestringstro, slik at gapet mellom elever med en høyere og lavere sosioøkonomisk bakgrunn minskes.
I arbeid med kontroversielle temaer i skolen mener Jøsok og Kjøstvedt at det er avgjørende at læreren jobber mot en epistemisk og politisk forståelse, framfor en emosjonell forståelse av kontroversielle temaer. Man må altså flytte tyngdepunktet i diskusjonene fra en emosjonell inngang til en faglig inngang, fra en subjektiv til en objektiv utforsking av temaene.
Praktiske øvelser for å jobbe med kontroversielle temaer
Det finnes mange måter å jobbe med kontroversielle temaer på i skolen. Wergelandsenteret har utviklet en raus metodebank for nettopp dette, som du kan lese mer om her.
Under årets Kulturytring deltok jeg på en workshop med Wergelandsenteret om kontroversielle temaer, og det var spennende, morsomt og en god blanding av sak og følelser – samt mye refleksjon over hvorfor man tenker og føler om man gjør. Flere av disse innfallsvinklene finnes på deres hjemmesider.
Hvordan håndtere kontroversielle temaer i hverdagen?
Sannsynligheten for å bli en del av en samtale om et kontroversielt tema i hverdagen er påtrengende med dagens verdensbilde. Her er noen tips til hvordan du lettere kan håndtere slike samtaler:
1. Vis at du er interessert i å lære mer om andre perspektiver enn dine egne. Tenk på samtalen som en gylden mulighet til ny innsikt. En slik inngang vil gjøre deg mer åpen og imøtekommende, noe som gjør at samtalepartneren din føler seg tryggere, og også blir mer åpen. Vinn-vinn.
2. Lytt – hva er det den andre egentlig sier? Hvor kommer tankene fra?
3. Spør – hva mener du med det? Hvorfor tror du det er sånn? Hvor har du hørt det? Er det en troverdig kilde?
4. Så frø i stedet for å være bombastisk på egne synspunkt. Det er utfordrende (noen ganger umulig) å endre andre sitt synspunkt om kontroversielle temaer. Derfor er det lurt å ikke ha som mål å få andre til å tenke det samme som deg. Så heller tankefrø som den du snakker med kan grunne på videre. Åpne temaet for den andre gjennom spørsmål som for eksempel: Hva om vi ser det fra den og den (motstanderen) sitt synspunkt? Hvordan tror du de tenker? Hvorfor tror du de tenker sånn? Hva med forskningen som sier sånn og sånn? Er det ikke noe i dette perspektivet, da? Hvis det kun skal være på den måten du tenker, hva da med ditt eller datt?
Å utforske kontroversielle temaer er ikke lett, men det er nødvendig. Det krever øvelse og det krever at man ikke vikler seg inn i sine egne følelser.
Jeg håper du tør. At vi alle tør. Jeg tror det er avgjørende for å gjøre verden til et bedre sted.
