Kan debatten om tallkarakter i norsk sidemål bidra til at ungdom blir mer politisk deltakende?
Ungdoms politiske deltakelse
I juni publiserte Aftenposten et innlegg av lærer og samfunnsviter Erik Helgerud. I innlegget diskuterer Helgerud hvordan man kan oppmuntre ungdommens interesse og engasjement for politikk ved å ta dem på alvor og vise dem at deres stemmer har betydning – med utgangspunkt i en konkret politisk sak: Karakter i norsk sidemål.
Helgerud foreslår å erstatte polariserende debatt med respektfull dialog som inkluderer både fornuft, følelser, kultur og historie. Han beskriver hvordan mange elever ønsker å fjerne sidemålseksamen og karakterer, men likevel verdsetter de kulturhistoriske aspektene ved to skriftspråk. De ser liten verdi i å pugge grammatikk når teknologi kan løse slike oppgaver. Kronikken peker også på at organisasjoner som Noregs Mållag har mer innflytelse enn elevene selv, som ofte blir ignorert og møtt med hersketeknikker. Elevene føler seg ofte maktesløse i møte med slike saker og tviler på egen innflytelse. Kronikken avslutter med å understreke viktigheten av å lytte til unge og gi dem muligheter til å delta aktivt i demokratiet, som en del av deres opplæring og for å sikre et velfungerende demokrati i fremtiden.
Legg ned skolen
Ikke overraskende satte kronikken fyr på kommentarfelt, og Erik ble invitert til Dagsnytt18 kvelden etter publiseringa. Der debatterte han mot Therese Sollien, kommentator i Aftenposten (20.juni, tid: 49.05). Hun fremmet argumenter som at dersom det er sånn at ChatGTP kan gjøre nynorskjobben for oss som har nynorsk som sidemål, så kan vi like gjerne legge ned fremmedspråk og matematikk i samme slengen.
Vil forslaget om å fjerne tallkarakteren i norsk sidemål være starten på slutten for norsk skole?
Nynorsk er ikke som fremmedspråk
I Aftenposten motgås dette argumentet av en annen østlandslærer, Anelin Strømholm, som påpeker at fremmedspråk faktisk er noe man trenger spontant, ettersom det er et levende muntlig språk, i motsetning til nynorsk som er et konstruert skriftspråk. Hun påpeker også at hun som sensor har satt gode karakterer på tekster der nynorsken er håpløst dårlig, fordi teksten i seg selv er god. Det kan oppleves meningsløst.
Nynorsk som demokratisk hjørnestein eller unødvendig byrde?
Noen dager senere slenger Noregs mållag, representert ved Peder Lofsnes Hauge og Espen Tørset, seg på: «Å lære nynorsk i skulen er eit demokratisk ansvar». De hevder at man ikke kan fjerne karakter i sidemål fordi lærere og elever på Østlandet synes grammatikk er kjedelig. Videre konkluderer de: «Eksamen i vgs. er avgjerande for å vise at sidemål er like viktig som hovudmålet».
Innlegget til Hauge og Tørset i Noregs mållag og Therese Sollien mener jeg understreker viktigheten av Erik Helgerud sitt betimelige innspill om at elevers engasjement og politiske mestringstro kapitulerer i møte med autoriteter. Hersketeknikkene er godt synlige i innleggene: «Skal vi fjerne det viktigaste språkpolitiske tiltaket vi har for å sikre jamstilling mellom dei to norske språka, fordi folk på Austlandet synest det er kjedeleg med grammatikk?» (Hauge og Tørset) og «Legg ned hele skolen. Datamaskiner klarer alt bedre enn elever uansett» (Sollien). Videre forsøker de å tviste Helgeruds argumenter ved å påpeke at lærere som bare underviser grammatikkendelser er dårlige lærere og at nynorsk handler om litteratur og kultur vel så mye som språk.
De to perspektivene er Erik Helgerud veldig klar over. Han er helt spesifikk i sitt innlegg når han fastslår at elevene hans er svært positive til opplæring i nynorsk litteratur og kultur – og til og med språk, men at selve karakteren kan oppleves som en tvangstrøye for både lærere og elever.
De samme tankene har jeg vært innom selv gjennom mange år i skolen.
Nynorsk vs. bokmål
Etter å ha fullført mastergraden min i norskdidaktikk i 2013 var jeg blitt pro nynorsk. Hadde det vært opp til meg kunne bokmålet vært kasta ut med badevannet, slik at nynorsk ble eneste målform i Norge. Jeg synes at nynorsk er vakkert, poetisk og lekent. Å ha bare nynorsk er dessverre ikke en reell språkvirkelighet i verken nær eller fjern framtid, det sørget samnorskkollapsen på 1900-tallet, og bokmålets sterke posisjon for. I praksis innebærer det at jeg, og alle mine norsklærerkollegaer, blir jobbende i vakuumet mellom to målformer når vi skal elever en raus og relevant opplæring i norsk kultur, historie, tekst og språk.
I norskfaget underviste jeg nynorsk litteratur og språkhistorie med engasjement, iver og kjærlighet. Til og med substantivendelser jobba jeg for med artige leiker og morsomme metoder ...men etter å ha lest den fjortenhundrede teksten med æ, æig, e, vortit, følar, skreve og noe svensknordnorskegreier, kjente jeg lufta gå ut av ballongen.
Jakten på svar - betydningen av sidemålskarakteren
Hvorfor har vi egentlig karakter i sidemål? Jeg måtte finne ut av det – og meldte meg som student på Høgskulen i Volda (nynorskens høyborg) i emnet Nynorsk i opplæringa. Her måtte jeg få svar!
Finnes det et riktig svar i denne debatten?
...men jeg fikk ingen. I alle fall ingen med god nok argumentasjon. En argumentasjon som overbeviste meg om at en egen karakter i sidemål er viktig.
Ja, nynorsk er demokratiskapende, -byggende, -opprettholdende. Ja, nynorsk ligger nærmere talemålet, så det kan, for en del, være enklere å lære å lese på nynorsk enn på bokmål. Ja, nynorsk er kulturarv og historie. Ja, det finnes mye god litteratur på nynorsk. Ja, det er en lov som sier at dersom man får brev på nynorsk, må man svare på nynorsk (...men hvem bryr seg, egentlig? Målformene er jo gjensidig forståelige...). Ja, det er noen ord som kan være vanskelige å forstå om man ikke har lært dem (...men det gjelder for mange dialekter også..). Ja, dersom man kan flere språk er det lettere å lære enda flere språk. Ja, grammatikk er grammatikk, så det kan være overførbart mellom fag.
Mange gode argumenter for nynorsk som språk, kultur og litteratur, men få for at sidemålskarakteren i nynorsk må beholdes. Slik jeg ser det er karakter i sidemål kun et politisk tiltak for å på papiret sikre at nynorsk som konstruert språk opprettholdes for elever mellom 13 og 18 år.
Etter endt VG3 har de fleste glemt det meste av nynorsk grammatikk, og i stedet for å sitte igjen med gode minner av deilig litteratur, og en stolthet over å komme fra samme nasjon som opplysningsmannen Ivar Aasen, sitter ungdommen igjen med et hatforhold til noe som kunne vært fint.
Therese Sollien mener at hun ikke hadde hatt den jobben hun har nå om hun ikke hadde hatt nynorsk på skolen – fordi hun fikk jobb i en nynorsk avis.
Det argumentet holder heller ikke som grunn til at alle elever i hele Norge skal ha karakter i sidemål. Om man er en av de 0,0001 prosent menneskene i Norge, som har bokmål som hovedmål, tar journalistutdanning og får jobb i en nynorsk avis, så klarer man å lære seg det. Motivasjonen vil være sterk – og når man er motivert lærer man.
Er man ikke motivert finner man enkle løsninger. Man prøver noe svensknordnorske greier, man fortrenger, man jukser.
Norsklærere blir nødt til å ha grammatikkprøver med penn og papir. De blir lei av å bruke mer tid på å sjekke elevtekster for juks enn å undervise språk og litteratur – noen slutter og finner seg andre jobber utenfor skoleverket, eller i andre fag.
God nynorskopplæring krever ikke egen karakter
Jeg er derfor enig med Erik Helgerud, som i sitt siste innlegg skriver: «Elever i Norge skal fortsette å lære norsk språkhistorie, bygge et rikere ordforråd og lese tekster på begge målformene. Men de trenger ikke å bruke tid på å lære tabeller med verb- og substantivendelser (...) Sidemålsopplæringen i skolen skal fortsette å gjøre innbyggere i Norge rustet til å forstå kulturarven og rikdommen i skrift og tale, men bør gjøre det uten egne karakterer i sidemål»
Kritisk tenkning om egen karakter i norsk sidemål
Etter å ha utforsket de ulike perspektivene i debatten om nynorsk karakterer i skolen, er det tydelig at dette er et komplekst tema med både historiske og kulturelle implikasjoner. Mens noen ser på sidemålskarakteren som en essensiell del av vår kulturarv, mener andre at det er på tide å revurdere dens plass i dagens utdanningssystem.
Det som er sikkert, er at vi må fortsette å oppmuntre til kritisk tenkning og respektfull dialog blant ungdommen. Ved å lytte til deres stemmer og gi dem en plattform for å uttrykke sine meninger, kan vi ikke bare styrke demokratiet, men også bidra til en mer inkluderende og forståelsesfull fremtid.
Jeg vil gjerne høre dine tanker om dette emnet. Hvordan mener du at norsk språkopplæring kan tilpasses for å møte dagens utfordringer? Del gjerne dine synspunkter i ved å sende mail til hei@kritisktenkning.com
