Okkupant og okkupert - et essay om Israel og Palestina

På en flygning mellom New York og London en tung høstkveld i 2010 bestemte jeg meg. Israel ble nummer én på lista over land jeg ville besøke. Overbevisningen satt i sete 9D. En middelaldrende mann med polert skalle, dype smilerynker og briller. Ofre Nachman var jøde, israeler og businessmann som brukte store deler av livet i lufta, ettersom han reiste mye for å inngå internasjonale gullkantede avtaler. For enkelthetsskyld burde han bosatt seg i USA, mente han, men plikten til sitt eget folk og til Gud gjorde at Israel var hjemme. På den seks timer lange flygningen snakket vi om mangt og mye, men det var én setning han sa som virkelig brant seg inn i min bevissthet: «Det er bedre å være okkupant enn å være okkupert». Hva han la i det fikk jeg ikke svar på. Vi landet i London og dro videre med et nytt fly i hver vår retning.

Det gikk flere år før jeg kom meg til Israel. Tre år med lærerstudier med vekt på religion hadde forberedt meg. Jeg ville utforske grillene Ofre hadde plantet i meg. Hva vil det si å være okkupant? Hva vil det si å være okkupert? I sekken hadde jeg sverd og skjold. Penn, papir og norsk pass. I tillegg hadde jeg med badetøy for å ikke trekke for mye oppmerksomhet til min egentlige misjon.

Jeg landet i Jordan, ikke langt fra Rødehavet, på den nærmeste flyplassen til badebyen Eilat. Planen var å komme seg inn i Israel helt i sør, og deretter oppleve flere deler av Israel. Varmen, sanda og palmetrærne slo mot meg i det jeg kom ut av flyplassen, men ble slått raskt ut av systemet da en annen overraskelse tok over. Mellom flyplassen og bussen som skulle frakte oss til grensa, stod det tjue jordanske menn med røde og hvite kefijer, instrumenter og lokal te. De dansa, spilte og sang. En overbærende og gledelig mottakelse, til tross for at de fleste turistene hadde Jordan som et nødvendig stoppested, ikke som destinasjon.

Mottakelsen i Israel var mildt sagt kontrastfylt. Høye gjerder av grått metall, piggtråd og topper av spisse spyd, dannet en evig lang passasje. Langs gjerdene, og bakenfor dem, stod kvinner og menn i uniform med store gevær. Titta på oss. En gjeng med sommerglade og historieinteresserte nordmenn som skulle til Israel for å se undrenes vugge. For å komme dit måtte vi gjennom flere sjekkpunkter. Små hus der kvinner ble sendt til den ene siden, menn til den andre, kroppsvisitasjoner, koffertsjekk. Alltid to geværer i hvert rom. Hva skal til for at de skyter? Er det slike systemer man må lage for å være okkupant?

Bildet er fra stockfoto, og ikke et reelt bilde av grenseovergangen ved Jordan. Den klaustrofobiske følelsen det skaper er likevel reell.

Til tross for norsk pass, forhåndsbookede hotellreservasjoner og satt hjemreisedato kjente jeg frykten stige i meg, som om den smittet fra soldatene, fra piggtrådene og de ekstreme sikkerhetstiltakene. Som om det som skulle holde meg trygg, gjorde meg redd.

I ett av sikkerhetshusene følte jeg meg fullstendig naken. Kofferten min ble endevendt i en krok, passet ble kontrollsjekket i en annen. En kvinnelig soldat befølte meg intenst oppå klærne. To andre kvinner stirret på meg. De hadde hendene om hvert sitt våpen. Følelsen av å være ribbet for kontroll, eiendeler og valg tok tankene til konsentrasjonsleirene. Kanskje fikk jeg kjenne på den samme følelsen som bestemødrene, bestefedrene, familiemedlemmene til disse kvinnene hadde kjent en gang. Kanskje er jeg en dust som i det hele tatt prøver å sammenlikne dette. På et individuelt plan kjente jeg meg, i dette øyeblikket, okkupert.

Kan følelsen av manglende kontroll være det Ofre mente da han sa «Det er bedre å være okkupant enn okkupert»? Om kontroll er kjernen, lurer jeg på om følelsen av kontroll kun vil være en illusjon. For er det egentlig mulig å kontrollere noe som helst? Til en viss grad. I dette øyeblikket kontrollerte i alle fall israelske soldater min skjebne. På ett sekund kunne de brent passet mitt og skutt meg. De kunne kvitta seg med liket mitt på få minutter.

For å utholde sikkerhetssjekken så jeg for meg at det som skjedde var en illusjon, noe jeg egentlig ikke opplevde, noe som skjedde utenfor meg selv. I psykologien kalles det frys-mekanisme, og er en reaksjon som kan slå inn under ekstremt stressende situasjoner. Det kan visst være livreddende. Til sammenlikning ville det å flykte, som er frysens motsats, vært totalt meningsløst i denne situasjonen. I alle fall om målet er å leve videre.

Jeg fikk leve videre.

Alle er ikke like heldige. Det er ikke mange år siden danske Louisa Vesterager Jespersen og norske Maren Uelanden ble tatt til fange da de var på oppdagelsesreise i Marokko. De ble halshugget mens de ble filmet. Filmen ble lagt ut på sosiale medier med gjerningsmennenes rop om at de sverger troskap til den islamske staten. Drap utført i Guds navn for en spesifikk politikk. Kanskje ikke helt ulikt det som skjer i Israel allikevel?

Ville det vært lettere for de israelske soldatene å ta livet mitt dersom jeg ikke hadde vært beskytta av internasjonale avtaler og en nasjonal, israelsk økonomi som er avhengig av turisme? Nei, det blir vel å trekke det litt langt.

Når jeg får tilbake passet og kan fortsette gjennom piggtrådkorridoren tenker jeg likevel på om ikke livet mitt har en høyere verdi enn andres fordi jeg har et norsk pass i lomma.

Skandinaviske pass var ikke nok til å redde Louisa og Maren. De ble heller ikke drept av folk med uniform utstedt av en nasjon. En fysisk uniform åpner for andre handlingsregler.  

Mennene som tok livet av jentene i Marokko gikk med en indre uniform. De var ute i Allahs tjeneste. Hva slags tjeneste opplever de israelske soldatene at de har? Beskytte et land, en nasjon, et folk, en tro? Eller er det bare noe de gjør rent mekanisk uten å tenke så mye, som en plikt. Står de inne for alt den israelske hæren driver med?

De muslimske brødrene og søstrene til mennene som drepte de to jentene i Atlasfjellene bifalt ikke handlingene deres, og dømte dem til døden eller livstid i fengsel.

Samtidig er det sannsynlig å anta at noen i utbrytergrupper hyller dem også, takker dem for at de gjorde en viktig jobb. Hadde disse mennene derimot hatt på seg en fysisk uniform utstedt av nasjonen, ville da majoriteten sendt dem hurrarop? Så vidt jeg vet er det ingen israelske soldater som er dømt til livstid for sine handlinger mot den palestinske befolkningen i de okkuperte områdene.  

I kjærlighet og krig er alt tillat, befestet Cervantes allerede i 1615. «Fortsett å bekjempe fiendene av Allah, uansett hvor du er, du har ingen unnskyldning og, vær informert om at vi er dine støttespillere (…) du har allierte blant oss», kringkastet mennene som drepte jentene i Atlasfjellene. Hvem vil høre, hvem vil ta imot budskapet? Hvem vil gå til motkrig? Er det hold i det de sier?

I Koranen kan slike utfall begrunnes i en rekke surer. For eksempel står det i sure 5:36: «Å dere som tror, frykt Allah og søk nærhet til Ham og kjemp for Hans sak så dere kan fullkommengjøres!». Hva som er Allahs sak må selvsagt defineres basert på en mer helhetlig lesning av Koranen.

I Koranen fortelles det om offensiv og defensiv krigføring, som er knyttet til Muhammeds liv. I perioder der hans liv var rolig, var surene defensive, i perioder der hans liv var under press, var surene mer offensive. Slik er det med mennesker flest. I gode perioder er vi rolige, balanserte. I mer urolige tider har vi større behov for å finne ut hvem vi er, hvor vi skal og hvordan vi kan opprettholde oss selv – eller så vil vi gå til grunne.

Overlevelse, frykten for død og undergang, kan være psykologiske faktorer for konflikten i de palestinske områdene. Begge sider hevder at de er en del av en forsvarskrig. Begge kan begrunne valget i religiøse skrifter. Så er spørsmålet om man er nødt til å angripe for å kunne forsvare seg? Jesus sin løsning på det var å snu det andre kinnet til. Om noen slår deg, la de slå igjen. Altså en klar pasifistisk holdning.

Historisk er det ikke den liknelsen som har stått sterkest, ettersom mange grusomme voldshandlinger er gjennomført i Kristendommens navn. Jeg lurer på om kristendommen ville vært verdens største religion dersom Jesus sitt pasifistiske syn hadde gjennomsyret troen fra år 0. Eller må man ha krig for å ekspandere?

I Israel kan det se sånn ut. Fra 1948 og fram til i dag har Israel stadig blitt fysisk større. Hver krig har ført til utvidede landområder. Er det det Gud ville da han ga jødene lovnader om Kanaan? Eller er ekspansjonen, drapene og nødhjelpboikotten et symbol på frykt, mye vil ha mer eller maktarroganse. Jeg har problemer med å forstå at konflikten i de israelsk-palestinske områdene er knyttet til budene elsk din neste som deg selv eller begjær ikke din nestes eiendom (2 Mos 20).

Å komme gjennom sikkerhetskontrollen var en lettelse. Jeg var inne. Men var jeg egentlig velkommen? Jeg kjente en lengsel tilbake til Jordan, samtidig som jeg kjente en lengsel til Jerusalem, Betlehem, Dødehavet. Jeg ville se stedene for undrene, snakke med folk, forstå.

Jeg rulla kofferten min videre inn mot Israel. I Israels utkanter rullet det tanks på samme måte.

Dette essayet skrev jeg til elevene mine i VG3 da vi jobba med essay som sjanger. Uten at de visste hvem som hadde skrevet det, vurderte de det til karakteren 4.