Mangfold til besvær – en kritisk analyse av mangfoldsuka og regnbuedebatten i Drammen
Mangfold er en ressurs, hevder utdanningsdirektør for Drammensskolen Thomas Larsen Sola. I uke 22 skal derfor Drammensskolen markere dette. Mangfoldsuka får stor oppslutning blant skolefolk i regionen, og flere elever synes mangfoldsuka er en fin uke, som setter fellesskap og tilhørighet i forsetet. Noen er ikke enige i dette. I Drammens tidende har det i slutten av mars og starten av april rast en debatt om mangfoldsuka. Debatten har ikke bare handla om mangfold, men også andre nærliggende temaer, samt selve debattklimaet i Drammen. I en kronikk i Drammens tidende forsøkte jeg å vise hva debatten handler om. I dette innlegget går jeg enda dypere inn i materien. Videre vil jeg bruke prinsipper fra teori om kritisk tenkning til å få en dypere forståelse for mangfolds- og regnbueflaggdebatten i Drammen.
Mangfold som kommunalt satsningsområde
I Drammen kommune er mangfold et satsningsområde. I kommuneplanen står det: “Drammen er et mangfoldig mulighetssamfunn, hvor alle innbyggere deltar i felleskapet og opplever mestring” Dette hovedmålet er videre definert gjennom fire delmål: 1) Drammen skal ha flere arenaer for deltakelse, 2) I Drammen skal færre barn vokse opp i lavinntektsfamilier, 3) Drammen er ledende på høy sysselsetting, 4) I Drammen blir mangfold brukt aktivt som en ressurs.
Punkt 4 synliggjør at det ikke bare er utdanningsdirektøren som sier at mangfold er en ressurs – det er vedtatt av lokalpolitikerne i kommunen. Under punkt 4 står det videre at Drammen kommune «skal være en god rollemodell for inkludering og integrering».
Det står ikke noe mer om hva det innebærer i praksis.
I uke 22 skal det konkretiseres. Rektorene har fått stort handlingsrom, noe som gjør at mangfoldsuka vil få et ulikt uttrykk på ulike skoler. Det er i tråd med utdanningsforskning som påpeker at utdanningsvisjoner og -planer må kontekstualiseres, altså tilpasses den konteksten de skal virke innenfor. Det er nødvendig, fordi lærere og elever er ulike, og for at undervisningsopplegg skal fungere, må de gå gjennom de folka som skal sette det ut i live.
So far, so good.
Flagg som symbol – en kritisk granskning av flaggets plass i debatten om mangfold
En praksis som ikke skal tilpasses og kontekstualiseres, ifølge utdanningsdirektøren, er at alle skoler skal heise regnbueflagget. I mai 2022 vedtok kommunestyret i Drammen at det skulle kjøpes inn regnbueflagg til alle barnehager og skoler. I dette politiske vedtaket ligger det også en forventning om at det skal flagges med regnbueflagg i alle barnehager og på alle skoler.
Regnbueflagget har sine røtter i homobevegelsen i USA, og ble for første gang brukt i San Francisco under byens Gay and Lesbian Freedom Day Parade i 1978. Flagget skulle den gang være et symbol på frihet og fellesskap – og målet var at flagget skulle brukes år etter år. Flagget har gått gjennom flere endringer underveis, der det har blitt satt på for eksempel en rosa trekant (som Hitler tvang homofile til å gå med under andre verdenskrig) eller andre symboler som markerer at flaggbæreren har flere former for tilhørighet, som for eksempel samiske symboler.
Regnbueflagget finnes i flere varianter.
Historien viser at symboler kan endre betydning i ulike kontekster og historiske perioder. Det kanskje tydeligste eksemplet er svastikaen, som i Østen betyr lykke, mens i Vesten viser til nazistisk ideologi.
En endring av et symboltungt symbol
Langs en linje fra radikal til moderat, kan regnbueflagget være er et symbol som på den ene siden viser til en hard-core homokamp ispedd radikale verdier og seksualiserte uttrykk. På den motsatte enden kan regnbueflagget tolkes som en markør for glede og fellesskap der alle har en plass under regnbuen. Og så finnes det selvsagt mange andre mellom-tolkninger. Hva som ligger i regnbueflagget, er derfor allsidig – eller skal vi si mangfoldig.
Regnbueflaggets plass i mangfoldsdebatten i Drammen
I Drammen har noen, (…kanskje teamet til Larsen Sola i oppvekstavdelinga, eller noen andre, jeg veit ikke…), bestemt at regnbueflagget betyr mangfold. På et møte med representanter fra skolenes FAU-er og oppvekstteamet fikk vi høre at flagget ikke bare symboliserer mangfold i forbindelse med legning – men også med fysiske og psykiske funksjonshemninger, lese- og skrivevansker, kulturelle forskjeller, hudfarge, opprinnelse osv. Flagget er dermed gitt en meget utvidet betydning.
Om regnbueflagget forstås sånn som Drammen kommune vil at det skal forstås, så er det klart at det er greit å flagge. Ingen uten skumle diktatorplaner er vel imot at alle skal føle seg sett, hørt og respektert. Å være imot slike verdier strider mot grunnleggende verdier i det norske samfunnet.
Og da sier noen: Om regnbueflagget skal omfavne alle, hvorfor kan ikke skolen bare flagge med det norske flagget?
Så sier andre: Men regnbuen viser tydeligere at vi er ett fellesskap, samtidig som vi viser at det er greit at alle kan være den de er.
Så sier et par: Men det er ikke greit for meg. Jeg vil ikke at ungen min skal tro at hun må teste sex med samme kjønn, motsatt kjønn, med mange, med få, med folk i lakk, lær og hundekostyme. Det er unaturlig.
Så sier noen: Men hææææ? Hva snakker du om? Det er ikke det det handler om. Det handler om at hun kan det, hvis hun vil, når hun blir stor.
Så sier de få: Jeg støtter ikke at skolen skal oppfordre til fri seksuell eksperimentering.
Skolen: Det har vi aldri sagt heller!
De få: Jo, når det flagget henger oppe, så er det akkurat det dere sier.
Så blir de få veldig redde, og skolen blir veldig irritert, for de jobber jo med mangfold hver dag, og de har aldri sagt at de skal fremme homofili, de har bare sagt at alle kan være som de er og at alle er inkludert.
Så kommer lokalpolitikerne inn i debatten: Ingen skal tvinges til å gjøre noe som går imot deres egen overbevisning! Skoleeier fremstår som en arrogant og autoritær dritt!
Og de fleste i Drammen bare: Hva skjedde nå?
Og en del i kommentarfelt bare: Yeah! Heia deg, det er spot on. Skolesjefen er psyko – ikke tving pride ned over hodet på ungene våre. Pride skal ut av skolen. Det ække normalt det de driver med. Stå på!
Og så ble avisa overlessa av leserinnlegg, for nå kunne ikke folk holde seg i ro lenger. Og debatten ble prega av «Vi som støtter utdannningssjefen» og «Vi som støtter Jon Helgheim» - og ytringene imellom ble færre. Polariseringa økte.
(PS: Samtalen over er ikke basert på reelle innlegg med en overdrivelse av sånn jeg oppfatta sakens gang)
Endring i debattens kjerne
Den økte polariseringa i debatten fascinerer meg, fordi jeg tror at de fleste egentlig er ganske enige om kjernen i mangfoldsuka – nemlig at folk skal føle seg inkluderte i et fellesskap med plass til mange.
Debatten om mangfoldsuka har derfor gått fra å handle om at mangfold er en ressurs, til en debatt om hvem som har mest rett i om skolene bør flagge med regnbueflagg eller ikke.
Hvem bestemmer over flaggets betydning?
Men er det egentlig den verdien som Drammen kommune har bestemt at ligger i flagget som faktisk ligger der? Og er det greit at noen kommunalt ansatte tenker ut hvilke verdier som skal ligge i et flagg, og deretter tro at alle skal slutte opp om det?
Regnbueflagget har en politisk slagside. Flagget er tradisjonelt brukt som symbol på feiring av stolthet for å være åpent ikke-heterofil, og for å stille krav om rettigheter. Enkelte har knyttet det til ulike seksuelle preferanser, men den dominerende oppfatningen i 2025 er at flagget representerer mangfold, livsglede, livsmot og kamp. Regnbueflagget er uløselig knyttet til det å være ikke-heterofil. Flagget viser også at den gruppa er mangfoldig – men likevel et fellesskap.
Med utgangspunkt i flaggets historiske betydning, er flagget knyttet til én minoritet, ikke mange, slik som kommunalt ansatte i Drammen kanskje skulle ønske. Flagget er derfor ladet med verdier, og det er kanskje ikke fullt så inkluderende som det ideelt sett burde være?
Likevel er få symboler mer inkludere enn regnbuen, med alle dens farger og fasetter. Men dette flagget viser ikke hvilken som helst regnbue. Regnbueflagget har en historie – og man kan ikke late som at den ikke finnes.
Tendenser i tiden
I et forsøk på å forstå mangfoldsdebatten vil jeg løfte blikket. Jeg tror nemlig ikke at folk ønsker en polarisert debatt, jeg tror ikke det mange som er redd for homofile eller et flagg med fine farger. Det må handle om noe mer, noe annet.
I artikkelen «30 years of world politics: What has changed» skriver Francis Fukuyama en analyse av endringer demokratiet har gått gjennom de siste 30 årene.
Demokratiforståelsen er ikke den samme i dag som den var i 1990 – rett etter Berlinmurens fall. Den gang stod kollektivet sterkere. På 1990-tallet stod høyre- og venstresiden sammen om grunnleggende verdier, som at demokratiet som styreform er den beste, og at vi alle må kjempe fram demokratiet - som et kollektiv. Det var selvsagt innafor å være uenig om hva som var det beste for kollektivet, men alle spilte med samme spilleregler, og begge sider representerte store grupper av befolkningen.
På 1990-tallet jobba venstresiden fram sakene til arbeiderbevegelsen, som var en stor gruppe. Nå er venstresiden mer opptatt av å løfte fram små grupper som har vært marginaliserte, som kvinner, folk med funksjonshemming, urfolk, LHGBT+ og etniske minoriteter. Det fører til at små grupper får mer plass i offentligheten enn de store gruppene, som har vært løfta fram før.
Fukayama hevder at det å løfte fram små grupper kan føre til en gruppeforståelse, som igjen gjør at individer innad i en gruppe, mister sin individuelle identitet til fordel for å representere en gruppe. Det skriver Camara Lundestad Joof om i romanen Eg snakkar om det heile tida. I boka viser Joof hvordan hun, uansett setting, ikke kan være bare Camara. Hun skildrer at hun konstant er en representant for de med mørk hud, også når hun egentlig ikke er det. Hun leser altså inn rasisme i alle hendelser hun er en del av. Får jeg dette stipendet fordi jeg er mørk? Liker denne mannen meg for meg, eller fordi jeg er mørk? Leser folk boka mi fordi den er god, eller fordi den representerer en stemme i rasismedebatten?
På den ene sida bærer samfunnet preg av en gruppetenkning når det gjelder minoritetsgrupper (eks. alle homofile har helt vill sex hele tida), samtidig som individet i seg selv løftes frem (eks. en jeg kjenner som heter «Anders Andersen» er homofil, og han har aldri kyssa noen, selv om han er 40).
I dag har den felles kollektive tilhørigheten blitt mindre til fordel for mer individualisering – der individet blir viktigere enn det kollektive. Det kaller Fukuyama for identitetspolitikk. Det psykiske grunnlaget for identitetspolitikk ligger i følelsene. I følelsene ligger individets oppfatning av sin verdi eller verdighet. En tendens i vår tid er at flere kjenner at samfunnet ikke klarer å anerkjenne disse verdiene, som gjør at de føler seg utsatt for marginalisering eller mangel på respekt.
Ifølge Fukuyama er det nettopp følelsen av marginalisering som nærer fremveksten av nasjonalister og ekstremister. Disse krever respekt fra samfunnet, og handler basert på det.
For å motvirke slike ekstremiteter har derfor storsamfunnet en plikt, mener jeg, til å få med disse folka inn i det offentlige ordskiftet. De er en del av mangfoldet. For å motvirke subgrupper i samfunnet, tror jeg det er kjempeviktig.
Så er det nødvendig å legge til at å bli hørt ikke er ensbetydende med å få gjennom vilja si.
Kritisk forståelse av frykten for regnbueflagget
Samfunnet vårt bærer preg av en identitetsbasert sosial fragmentering. Det kan være skremmende.
Hvem er vi om vi ikke lenger har en felles base og en felles plattform? Hvem er vi om alle skal dyrke seg selv? Hvem er vi om de få plutselig blir de mange? Hvem vil da jeg være, og hvor er min plass?
Jeg tror at de som tar til orde for at regnbueflagget ikke skal vaie i vinden på skolene i Drammen, er mer redd for kollapsen av et felles kollektiv, enn å vise støtte til de få unge menneskene som strever med å forstå seg selv og sin kropp, og/eller som er tiltrukket av et annet kjønn. Men flagget blir en representant for noe litt uklart som truer deres forståelse av hvem de er, og hvordan de skal forstå seg selv som en del av samfunnet. Å oppleve at fundamentet du står på vakler er skremmende.
De trenger også å føle seg anerkjent.
Vi, alle, hele gjengen trenger å føle oss anerkjent. Det er et grunnleggende behov. Mennesket søker trygghet og tilhørighet – og det er bedre at denne finnes i storsamfunnet enn i subgrupper.
Et nytt flagg for et inkluderende mangfold
I en kommentar jeg så på Facebook om regnbueflagget, var det ei som skreiv: «Jeg tror få er 100% enig i alle norske lover og regler, men de flagger likevel stolt med sitt norske flagg. Akkurat så enkelt kan man gjøre det med regnbueflagget også».
Så enkelt kan det være. Men likevel så vanskelig.
Ut ifra hvordan jeg tolker leserinnleggene i Drammens tidende og kommentarfelt på Facebook, er opplevelsen av å bli tvunget til å stå for noe man opplever som skremmende, det som er problematisk. Gjennom tvang opplever man avvisning og å bli støtt ut. Ønsker vi som samfunn at noen skal oppleve det i en mangfoldsuke? Er det sånn at noen må støtes ut på bekostning av andre?
Om regnbueflagget kun betydde det ansatte i Drammen kommune mener det betyr hadde flagginga vært uproblematisk. Som så mange andre saker, er det hele bildet mer komplekst. ...med mindre alle kan redefinere regnbueflaggets betydning. Og kanskje er det mulig?
Eller kan en annen idé være å lage et nytt regnbueflagg, som ser bittelitt annerledes ut, og som faktisk favner alle, og bruke det i Drammensskolen?
I skolen kunne for eksempel barna snakka om hva mangfold er, så tegna det på papir. Basert på tegningene sine kunne barna fått et tøystykke, og tegna over på det. Så kunne de brodert oppå tegningen sin. Når alle hadde gjort det, kunne lærerne sydd det sammen til et stort flagg. Det kunne vært klassens mangfoldsflagg. Så kunne noen i hver klasse bli valgt ut til å gjøre det samme for skolen. Det kunne blitt skolens mangfoldsflagg. Et slikt flagg kunne man hatt en inkluderende markering rundt, som virkelig tok vare på det store mangfoldet i skolene.
Jeg tror det vil være en del regnbuer i det flagget.
