Bokanmeldelse: Da vi var yngre av Oliver Lovrenski
Viktigheten av litteraturformidling
Plutselig var Da vi var yngre i alle medier. Mine litteratur-elskende algoritmer kjørte på med Oliver Lovrenski morgen og kveld. Dessverre er det ikke nok timer i døgnet til at man kan lese alt som dukker opp hele tida. Men boka blei satt på leselista. For noen uker sida så jeg den i hylla til en kollega. «Bare lån den», sa hun, rista på hodet, og indikerte en helt annen oppfatning av boka enn det samlede anmelderkorpset på mine sosiale medier. Det gjorde boka enda mer interessant for meg.
Sammendrag og språktone
Da vi var yngre av Oliver Lovrenski skildrer et hardt ungdomsmiljø i Oslo, der festing, dop, familie og tilhørighet er nøkkelfaktorer for individenes opprettholdelse. Romanen følger hovedpersonen, Ivor, gjennom en liten periode i ungdomsårene. Ivor og vennene hans forsøker å navigere ungdommens kompleksitet og overgang til voksenlivet, i en verden der minner former fremtiden. Ivor står overfor moralske dilemmaer og utfordringer som krever refleksjon over egne verdier og valg i lys av samfunnets forventninger, og hvordan de påvirker individets evne til å ta egne beslutninger.
Boka er skrevet på kebabnorsk i korte passasjer med et tidvis utilgjengelig språk (for hvit kvinne 37). Den lille ordlista bakerst er ikke tilstrekkelig for at jeg klarer å henge med hele veien, men samtidig er det noe av magien. Det er ikke meninga at jeg, hvit kvinne 37, skal ha full innsikt i denne verdenen – og en del av meg liker det.
Temaer
I romanen utforskes temaer som identitet, vennskap, rus og tap. Leseren får innsikt i hvordan valg tas, og hvordan gode intensjoner ender i ugreie handlinger. Boka tematiserer også forholdet mellom ungdom og besteforeldre på en varm måte.
Kritisk tenkning i Da vi var yngre
Romanen kan utforskes gjennom prinsipper for kritisk tenkning på mange måter. Aller tydeligst gir den leseren et grunnlag for å diskutere hva det vil si å vokse opp. Leseren oppfordres til å tenke over hvordan erfaringer og relasjoner former oss, og å reflektere over viktigheten av å stille spørsmål ved normer og tradisjoner. Boka inviterer til en dypere forståelse av menneskelig erfaring og vår evne til å navigere i en kompleks verden.
I boka er språket er et klart uttrykk for identiteten til hovedpersonen. Gjennom romanen brukes språket som et uttrykk for tilhørighet, ettersom det endrer seg basert på hovedpersonens relasjoner, ytre hendelser og lynne. Når Ivor er med vennene sine snakker han på én måte, når han snakker med læreren sin på en annen. Han endrer tone og syntaks i møtet med bestemoren sin, og når kompisgjengen blir sinna på hverandre snakker de med korrekt norsk grammatikk og rettskriving. For da er det alvor.
Motsetningene i språktonene i ulike settinger viser en ulik alvorlighetsgrad i temaene som tas opp i romanen. Dette har hovedpersonen et bevisst forhold til, og kommenterer ofte egen og andres språkbruk, som her: «Vi sier muttern, så vi slipper si mamma, muttern bæder, istefor mamma er redd, mamma er redd for meg» (s. 215).
Romanen stiller også spørsmålstegn ved normer i Norge. Ett eksempel handler om å ta igjen dersom noen har gjort noe vondt mot deg. Litt ut i boka er Marco, Ivors bestevenn, hos myndighetene: «Kæba i svart bare bla bla bla noe som forsterkes av tiltaltes manglende impulskontroll og dype krenkbarhet, marco reiste seg, han sa, om noen spytta deg i trynet, du hadde ikke banka dem? Hvem faen mista deg på hodet?» (s. 178). Her uttrykker Marco noe mange kanskje tenker – at det å ta igjen er en naturlig del av å opprettholde seg selv som menneske, men noe norsk kultur har overlatt til myndighetene å bedømme. I den forbindelse går det an å diskutere spørsmål som: Fratar det kristne prinsippet «å snu det andre kinnet til» individets makt over seg selv? Mister man seg selv ved å være «for snill» eller unnvikende?
Vurdering av Da vi var yngre
Da vi var yngre er noe eget, og et friskt pust i norsk litteratur. Jeg vil ikke si at jeg slukte boka midt i hverdagens jevne stim av gjøremål, men om hadde vært på ferie hadde den nok gått ned i ett jafs. Boka er spennende, annerledes og øyeåpnende – ettersom den skildrer et miljø jeg, og mange med meg, aldri har vanka i. Det er lett å bli glad i hovedpersonen, og det gjør vondt å følge hans selvutslettelse.
Jeg fryda meg over flere språklige sprell og artige metaforer, som for eksempel når Ivor møter en gammel venn og spør om de skal henge sammen. Den gamle vennen vil tydeligvis ikke, fordi han ikke vil være en del av miljøet Ivor vanker i, noe Ivor forholder seg til gjennom artige metaforer: «etterpå jeg sa til han, la oss linke en dag og catche opp, men han bare eh eh eh, jeg sa hva skjera, tunga di tok inneklemt dag,» (s. 187). Slike formuleringer gjør den relativt tunge tematikken spiselig og fornøyelig. Jeg lo flere ganger og kosa meg med boka.
Det er det også flere norsklærere som har gjort - og her kan du lese mer om hvordan en av dem jobber med Da vi var yngre i klasserommet.
