Bokanmeldelse: Sameproblemet av Kathrine Nedrejord
Viktigheten av litteraturformidling
I jula i fjor var jeg på hytta, og zappa jeg på lineær-TV-en. Jeg stoppa ved en gammel yndling. Vazelina hjulkalender. Første gang sendt i 2000. Nå er det jul, tenkte jeg, og gravde meg ned i godstolen med en pose julemarsipan. Midt i første episode fikk jeg meg en overraskelse som satte grisen på tvers i halsgropa. Var det her seriøst innafor, tenkte jeg, og så meg til og med rundt – hadde noen andre sett det jeg så? Jeg var aleine, så ingen bifalt eller fikk hakeslepp. Midt i første episode ropte Hilde Lyråns karakter følgende til en hu syntes var litt teit: «Jeg skjønner ikke en dritt av det du sier jeg. Du, si meg en ting. Er du same?»
Mye har skjedd med hva som er greit og ugreit å si siden 2000. Heldigvis. Likevel er det rart å tenke på at folk på min alder vokste opp med å høre slike nedverdigende kommentarer om egen kultur – ikke bare på skolen, men også i beste sendetid på fjernsynet. En av dem er den fiktive karakteren Marie Engmo, som er jeg-personen i Kathrine Nedrejords Sameproblemet fra 2024.
Da jeg gjenså Vazelina hjulkalender på hytta den forrige juleferien hadde jeg Sameproblemet i bagen. Den lå sammen med en rekke andre bøker fra skolebiblioteket, nøye utvalgt som ferielesing. Skolebibliotekaren var insisterende. Denne må du lese, sa hun. Jeg hadde sett at boka hadde vunnet Brageprisen, og jeg likte godt andre av Kathrine Nedrejords romaner.
«Jeg likte Lappjævel», sa jeg til skolebibliotekaren. «Samme forfatter, samme tema», sa jeg. Lappjævel hadde jeg tilfeldigvis funnet på Drammensbiblioteket året før, tatt med meg hjem, og slukt i ett jafs. Eller, tilfeldigvis var det nok ikke. Den stod utstilt. Bibliotekarene har mye makt sånn.
«Den passer nok bedre for yngre elever,» sa skolebibliotekaren. «Sameproblemet er helt ypperlig for våre. Eller kanskje du kan bruke noe fra begge?»
«Ja, kanskje,» sa jeg, og kjente at jeg gleda meg til å stifte bekjentskap med det samiske på en annen måte enn jeg hadde gjort før.
Sammendrag
Sameproblemet handler om jeg-personen Marie som bor i Frankrike og jobber som journalist. Når áhkku, bestemoren hennes, dør må hun reise tilbake til Finnmark, stedet hun forlot for å aldri se seg tilbake. Gjennom hennes fysiske vei tilbake til Finnmark på flere fly, får leseren innsikt i hennes oppvekst gjennom erindringer, tanker og ikke minst følelser. Marie har et svært komplekst forhold til sin egen identitet.
Marie skriver om å skrive denne fortellingen, hvilke grep hun skal ta i teksten og hvorfor. Men det er ikke de grepene som ble teksten. Det er den smårotete teksten som er skrevet i affekt, som ble det endelige utkastet. På den måten har teksten flere postmoderne trekk.
Forlaget skriver: «Marie Engmo har nylig blitt mor for første gang. Hun bor i Frankrike, langt fra røttene sine. Den natta áhkku - mormoren hennes - dør, er Marie den eneste i slekta som ikke kjenner noen forandring. Hun forlater dattera og samboeren og reiser hjem til Finnmark for å delta i begravelsen. På veien til hjembygda bestemmer hun seg for å skrive áhkkus historie. Det blir ei fortelling om kvinnene i familien, om hvordan undertrykkelse har prega livet til oldemor, mormor, mor og Marie sjøl, og om hvordan den samiske bakgrunnen har forma Maries syn på virkeligheta».
Temaer
Sameproblemet er rik på temaer, og flere av dem er godt egna til å tenke kritisk rundt. Boka handler blant annet om identitet, kultur, tilhørighet og fordommer. Samtidig handler den om samfunnets forventninger og den indre kampen for å finne sin plass i en verden der man kan føle seg splittet mellom ulike kulturer.
Tematisk har boka flere overlapp med Hva vil folk si (se forrige bokanmeldelse), der hovedpersonene i begge bøkene er unge jenter som på ulike måter føler seg som en fremmed i sitt eget land. Begge jentene er født i Norge, og opplever press fra storsamfunnet til å oppføre seg på en annen måte enn hva de kjenner hjemmefra.
Urfolkperspektiver tas grundig opp i Sameproblemet, og det samme gjør det i Quintessence (se anmeldelse her). Der Sameproblemet viser det samiske fra et innenfraperspektiv, utforsker Quintessence det fra et utenfraperspektiv. Begge bøkene påpeker likevel viktigheten av å anerkjenne og ivareta urfolkperspektiver til det beste for helheten.
Kritisk tenkning i Sameproblemet
Sameproblemet gir en sterk plattform for å kritisk vurdere hvordan samfunnet håndterer spørsmål om identitet, minoriteter og tilhørighet. Boka kaster lys over fordommer og stereotypier som ofte møter den samiske befolkningen, og den utfordrer leserne til å reflektere over hvordan slike holdninger påvirker individer. Ved å følge hovedpersonens reise, kan leseren bedre forstå hvordan det føles å stå midt i en kulturkonflikt, og hvordan samfunnets forventninger kan legge press på mennesker som prøver å være tro mot seg selv. Romanen inviterer til leseren til å spørre seg selv hvordan han/hun kan bidra til et mer inkluderende samfunn som verdsetter mangfold.
Videre kan Sameproblemet brukes som et speil for å se på egne holdninger og fordommer. Boka gir mulighet til å stille kritiske spørsmål om hvordan historie, politikk og media påvirker vår oppfatning av urfolkskulturer.
Hvordan kan storsamfunnet og individene i det, bedre støtte minoritetsgrupper så de føler seg inkludert og verdsatt av helheten – bare for å være den de er? Hvordan kan vi utfordre og endre strukturer som opprettholder diskriminering og fordommer?
Ved å diskutere disse spørsmålene i lys av romanens tematikk, går det an å tenke mer kritisk om hvilke handlinger som er nødvendige for å skape en mer rettferdig og likeverdig framtid for alle kulturer.
Nedrejord er spesifikk og appellativ i flere av sine formuleringer, noe som gjør at helt konkrete sitat kan trekkes fram, og brukes som utgangspunkt for viktige diskusjoner. Eksempler på dette er:
· «Hvorfor provoserer det noen at min kultur og mitt språk finnes?» (s. 302)
· «Det finnes dem som føler at alt som ikke likner dem sjøl, er en trussel» (s. 213)
· «Hvorfor må vi rive fortida for å konstruere framtida?» (s. 119)
· «Det er minoritetenes forbannelse: Vi kan ikke vinne i et demokrati dersom majoriteten ikke viser nåde» (s. 213)
Spørsmålene er betimelige i enhver majoritet/minoritets-debatt, og kan like gjerne tas inn i en debatt om mangfold, pride og regnbueflagg, som jeg har skrevet mer om her.
Vurdering av Sameproblemet
Sameproblemet er mer enn viktige skildringer av det samiske - det er også god litteratur. Språket flyter sømløst, samtidig som det byr på kontraster gjennom skildringer, erindringer, forsiktige spørsmål og sinneutbrudd i capslock. Sinneutbruddene er for øvrig meget berettiget, og jeg får lyst til å skrike sammen med hovedpersonen.
For første gang har en roman virkelig gitt meg følelsen av å være minoritet, noe som indikerer at Nedrejord har klart å trekke meg helt inn i romanfiguren (og kanskje hennes egen?) erfaringsverden. Det er sterkt og vondt og ikke minst ekstremt opplysende.
En av styrkene ved boka er dens evne til å belyse de subtile, men gjennomgripende måtene fordommer kan manifestere seg på, og hvordan disse påvirker individers liv og selvoppfatning. Boka fremmer kritisk tenkning ved å stille spørsmål ved de eksisterende sosiale strukturene og narrativene som ofte tas for gitt.
Sameproblemet oppfordrer leseren til å konfrontere egne fordommer og til å søke en dypere forståelse for de utfordringene urfolk står overfor. Dette gjør romanen verdifull som utgangspunkt for både personlig refleksjon og en bredere samfunnsdebatt om hvordan vi kan skape et mer inkluderende samfunn som respekterer og verdsetter kulturelt mangfold.
Det er ikke rart at boka har vunnet både Brageprisen og Ungdommens kritikerpris.
Samtidig må jeg innrømme at jeg tidvis synes den var veldig langtekkelig, og at den sannsynligvis ville vært like god, om ikke bedre, om den var hundre sider kortere.
